Hjernens hemmelighet

Du vil høre klynkene, au'ene, stønnene
se fitta hovne opp og bli rød
se puppene bli røde og såre
vite at du gjør meg vondt
-og at jeg liker det,
blir kåt av det,
kommer av det, spruter av det
...
Du kjenner hjernens hemmelighet.

Dypt inne i meg.

Dypt, dypt inne i meg.

Så dypt at det ikke er mulig å komme lengre inn.

Nytelsen som brer seg i kroppen i stadig kraftigere bølger.

Hoftene dine som beveger seg vekselvis rolig og mer krevende.

Du vet hvordan du får bølgene til å bryte.

Igjen og igjen.

Det myke, varme som klamrer seg rundt deg.

Du møter meg der inne en siste gang.

Dypt.

Life's a bitch

Hvorfor skal dette være så vanskelig? To som begge ønsker hverandre - sier de, i alle fall - men hva skjer egentlig?

Jeg ønsker ingenting mer enn å være sammen med deg. Du har bragt glede og latter og håp inn i hverdagen min, på en måte det er mange, mange år siden sist jeg har opplevd. Du er den første jeg tenker på når jeg våkner, og den siste jeg har i tankene før drømmene tar meg. Men jeg forstår deg ikke. Du kan få meg til å føle meg så spesiell den ene dagen, for så å la meg falle dagen etterpå. Du elsker med hodet mitt og kroppen min på en måte jeg aldri har opplevd før, hele meg lever under deg, og jeg vil ha mer, mer, mer! Men da finner jeg meg sjøl alene.

Det har vel med forventninger å gjøre. Du og jeg har forskjellige forventninger til hva et forhold innebærer, tror jeg. Så hvordan skal jeg slutte å ha forventninger? Velger jeg det ene så mister jeg deg. Velger jeg det andre mister jeg endel av meg sjøl.

Jeg vil du skal komme til meg, men ikke fordi jeg vil det. Du skal komme fordi jeg er spesiell for deg, fordi du ønsker å være sammen med meg. Jeg har plass til alle jeg ønsker i livet mitt, jeg ønsker å ha en plass i livet ditt også. Men du må velge meg.

Gla' i deg.

Det begynte i januar.

Et overraskende og trivelig møte foran grønnsaksdisken, flankert av squash og agurk, med bugnende hyller av saftfulle frukter som bakteppe. Jeg lå med deg allerede der. Sto der som en skjelvende, rødmende masse, konsentrert rundt det dunkende, verkende underlivet.

Seinere har det blitt til mye mer.

Hidyr?

Er det meg? Eller kan jeg vekkes? Kan jeg lures ut av det varme, behagelige, men akk så kjedelige hiet?

Kanskje det hadde vært mulig å strekke litt på seg, kjenne varmen utenfor, kriblinga og pulseringa av LIVET? Kan DU lure meg ut?

Yes!

Nå nærmer det seg virkelig!

Det har tatt over et år fra vi så hverandre sist. Mye har skjedd siden da, men nå, nå! Jeg har ikke fått gjort noenting i dag, venter bare på den neste meldinga, og den neste, og den neste....

Gleder meg noe sinnsykt:)

Så bortkasta...

Har så lyst!

Våren og sommeren gjør sånn med meg. Vel, for å være ærlig så har jeg ikke noe mindre lyst i mørketida heller, men hodet mitt er kanskje ikke like opptatt av det da.

Men - lysta mi er så bortkasta.